Er Gud og den kristne tro nødvendig for en konservativ bevegelse i Vesten?
Denne kommentaren av Frihetsforbundets styreleder Helge Lurås sto også på trykk i iNyheter.
Det er i USA den konservative, «populistiske» bevegelsen har kommer lengst og når bredest. Det er Trump og MAGA som leder an. Den kristne troen i USA er langt dypere og mer utbredt enn i Europa.
63 prosent av den amerikanske befolkningen sier de er «helt sikre» på at Gud eksistere, ytterligere 20 prosent er «ganske sikre» ifølge PEW Research Center.
Donald Trump henviser også til Gud, selv om hans egen personlige tro neppe er klippefast. Skal jeg tippe, er han ateist eller agnostiker. Men han er likevel det kristne USAs politiske leder og han passer på å ikke fornærme dem.
I det intellektuelle landskapet som har understøttet anti-woke og den konservative motbevegelsen, finner vi mange kristne og troende tenkere. Jødiske Ben Shapiro fra Daily Wire, Jordan Peterson, Tucker Carlson og Dennis Prager er eksempler. Også Steve Bannons War Room-podkast benytter kristen symbolikk helt eksplitt.
Det er mange andre i tillegg.
Skal man gjøre politisk karriere i USA, selv som demokrat, bør man ikke flagge sin egen ateisme.
Men også i Europa og i Norge synes mange av de konservative miljøene å ha en religiøs «nerve». Asle Toje er personlig kristen, Janne Haaland Matlary er nær den katolske kirken. Foreningen for konservative studenter (FAKS) er i stor grad kristen. Vi kan også nevne Document.no sin redaktør Hans Rustad, leder i Konservativt Erik Selle og Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk som del av den konservative motbevegelsen.
Men hva er det som fører til overlappingen? Hvor er likheten i budskap mellom det kristne og det konservative? La oss ta Jordan Peterson som utgangspunkt.
Det har blitt stilt spørsmål ved om Jordan Peterson i det hele tatt tror på Gud. Alex O’Connor har blant annet utfordret ham på det. Jordan Peterson blir regnet som troende blant mange av sine tilhengere, og han henviser svært ofte til bibelske tekster. Men han vil blant annet ikke svare eksplisitt på om han tror på at Jesus sto opp fra de døde eller om han tror på Gud. «Hva mener du med «tror»?» er Petersons unnvikende svar.
Peterson har et innviklet og kreativt syn på Bibelens mange metaforer. Det er knapt den filosofiske, psykologiske eller sosiale innsikt som etter hans oppfatning ikke allerede var tenkt ut i Bibelen, inkludert i de aller første av tekstene.
Det gjør Peterson på sett og vis til en erkekonservativ. For om vi skal si noe om dette ordet, så innebærer det en ydmykhet og anerkjennelse for fortiden. I motsats til dette har vi en progressiv tilnærming, der troen ligger på fremtiden heller enn på fortiden. Endring er bra for den progressive, det er forbundet med fare for den konservative.
Fordi den vestlige kulturhistorien er preget av den jødisk-kristne tradisjon (i tillegg til annet) er det et naturlig sammenfall mellom det kristne (fortiden) og det konservative.
Det betyr dog ikke at troende kristne med nødvendighet er konservative. Det var et revolusjonært budskap i det nye testamentet som fortsatt resonnerer. Jesus var en opprører mot det jødiske etablissementet. I vår tid finner vi dette revolusjonære, progressive i store deler av det ledende sjiktet i Den norske kirke og hos de spkalte kristensosialistene. De bruker Jesu budskap til å argumentere for progressiv endring.
Jeg har hørt mye på Jordan Peterson, og han overbeviser ikke meg om at han i en tradisjonell forstand kan regnes som troende kristen. Han leser ting inn i Bibelen som rett og slett er altfor komplisert og avansert til at det rimer med den innsikten som var tilgjengelig på den tid disse tekstene ble formulert.
Petersons egne tolkninget gjør ham i beste fall til en «profet» i den kristne tradisjon. Men kristendommen anerkjenner ingen profetet etter at «Guds sønn», Jesus, ble sendt til menneskene. Så Peterson kan ikke (og vil ikke) gjøre krav på å være en profet med direkte innsikt i Guds vilje og skaperverk.
Men i praksis…
Peterson er kjent for sin bok om livets tolv regler. I korte trekk dreier det seg om å ha orden og disiplin i livet ditt. En mann skal ta ansvar, han skal være en «provider», en som «gir» og som tar vare på andre materielt og forøvrig. Hans rolle er slik sett som ektemann og far.
I moderne forstand er dette i tråd med den kristne (og de andre store religionenes) etikk og «familiepolitikk». Det er mer i motsats til den liberale venstresidens ideologi om individets frihet og mangfold av seksuelle og personlige relasjoner.
Nokså eksplisitt hos Peterson ligger det en såkalt «naturlig orden», og et hierarki av verdier. Dette bruker han i sin egen kreative tolkning av bibelske tekster til å gi det autoritet.
Og det er nok i form av Guds og religioners/kristendommens «evne» til å gi autoritet til påbud og leveregler at tilknytningen mellom etablert kristendom og dagens konservative motbevegelse er sterkest i sin politiske form.
For en i postmoderne intellektuell verden er det ingen absolutte sannheter. Alt er variasjoner av subjektive påstander.
Jordan Peterson er helt eksplisitt i sitt «hat» mot postmodernismen og dens forløper i marxismen.
Spørsmålet er så hvor usikker grunn de er som deler Petersons syn på nødvendigheten av ansvar, et vist hierarki, en tro på mors- og fars (ulike) roller, og å måtte ofre noe i et fellesskap/samfunn, men som ikke rent faktisk tror på budskapet om Jesus som Guds sønn eller i det hele tatt på noe nedfelt religiøst budskap om mennesket som del i et meningsfylt, guddommelig univers.
Står ateister, og, et samfunn av ateister (hvis vi kan tenke oss det) på sviktende konservativ grunn?
Mange ser ut til å mene at moral og etikk og orden som ikke er forankret i en ekstern autoritet (som Gud) vil være mye mindre stabil og sterk.
Jeg tror nok det stemmer.
Men samtidig er det ikke realistisk å kollektiv glemme alle de oppdagelser og innsikter som har gjort den konkrete religøse troen lite overbevisende og til «overtro».
I Europa har vi gått fra en situasjon hvor de fleste trodde på Gud og nok også på Jesu oppstandelse til at godt under halvparten gjør det. I Norge kanskje bare ca. 20 prosent som tror så «inderlig» at de kan kalles personlig kristne. 51 prosent oppgir at de ikke tror på Gud.
Denne mangel på religiøs tro, får vi neppe gjort noe med uansett om det skulle være ønskelig.
Med all respekt for de personlig kristne, men det krever en betydelig grad av «leap of faith» å skulle tro på den bibelske fortelling. Man må i praksis suspendere sin rasjonelle sans for å tro at Jesus sto opp fra de døde, eller for den del at Gud skulle plukke ut en stamme i ørkenen i Midtøsten å gi dem en spesiell rolle.
Det er «sprøtt» og usannsynlig med tanke på det vi vet om universets alder og størrelse og livets utvikling over minst 3 mrd år.
Som eksemplet med Jordan Peterson viser, har en del intellektuelle «løst» dette overtroiske problemet med å tolke bibelen svært metaforisk og med å hevde at det ligger en rekke åpenbaringer og samnheter gjent i tekstene som bekrefter at de er guddommelig inspirert.
Men selv slike omgåelser av de faktiske ordene som er i tekstene, er ikke overbevisende for alle av oss, eller endog mange av oss. I det minste ikke her i Europa. Det gjenstår en rekke absurditeter, paradokser og usannsynligheter som man må ignorere for å fortsette å tro. Og ikke bare tro på noe overnaturlig/guddommelig som sådan, men på at Gud nettopp valgte å vente i tusenvis av år før «han» valgte å åpenbare seg for Abraham og fremover i hans «slekt».
Hva med de forutgående millioner og milliarder av år? Hva med resten av universet?
Da disse religiøse forestillingene oppsto, ante man ikke noe om universets størrelse eller alder. De ulike religiøse ideene var rett og slett mindre usannsynlige da, med den begrensede kunnskapen de besatt, enn det er for oss i dag.
Vi har i tillegg rasjonelle forklaringer på hvordan religion oppsto og utviklet seg fra intensjonalitet, gjennom animisme, forfedrekulter, flerguderi og frem til monoteisme.
Forfatteren av denne teksten er et eksempel på en person som er ute av stand til å foreta det «selvbedraget» som skal til for å tro på at det finnes en gud som plukker ut en stamme i en ørken og lar de gjennomgå ulike lidelser før «han» sender ned sin «sønn» for å frelse menneskene.
Hele «opplegget» med en djevel, det ondes problem under en allmektig Gud osv. har altfor stort avtrykk av menneskelig uvitenhet og fantasi i en «primitiv» fase til at en faktisk religiøs tro i den moderne verden har (noen som helst) overbevisende sannsynlighet.
Jeg tror flere av oss som i praksis er ateister, føler et lite ubehag med å utdype hvorfor vi ikke er kristne/troende. Årsaken er todelt. For det første er vi høflige og liker ikke å karakterisere andre forestillinger som umodne, infantile eller overtroiske.
Vi ønsker ikke som Sigmund Freud å si at: «Det er bent fram smertelig å tenke på at det store flertall av mennesker aldri vil heve seg over en så infantlil og virkelighetsfjern oppfatning som den kristne tro innebærer.»
Freud så på gudsfiguren som en fortsettelse av barnets farsfigur. Han mente det var en utilstrekkelighet og en mangel på modenhet å ikke kunne løsrrive seg fra en eksternt autoritet som far, deretter, i voksen alder, Gud.
Gud vokter over deg, han bestemmer rett og galt, og han er den som gir (og tar).
Mange ateister oppfatter religiøs tro som et villet selvbedrag, en trøst. Og den er i en majoritet av tilfellene sosialisert inn fra barnsben av. I form av innprenting, om ikke også indoktrinering.
Og mange ateister ønsker ikke å ta illusjonene fra de troende. Vi opplever det som litt slemt, noe man i så fall usetter de svake for. De som trenger sin barnetro også i voksen alder. Derfor vil de fleste ateister unngå å prøve å «omvende» de troende til sin egen ateisme/agnostisisme.
Det andre handler nok om en bekymring for represalier fra de troende om man forteller i klartekst hvorfor man ikke tror. Ingen liker å få sine forestillinger karakterisert som virkelighetsfjernt, som illusjoner og selvbedrag. Det oppleves nedverdigende. Og de troende vil ha et behov for å hevde seg, å reetablere seg. Og det må skje på bekostning av de ateistene/ikke-troende som har «hånet» dem ved å karakterisere deres tro i den nedlatende tone a la Freud.
Det er derfor ingen politikere med ambisjoner i USA snakker høyt om sin egen eventuelle mangel på tro.
Heller ikke i Norge er det noe politikere utbasunerer. Det er nok fordi ateister i mindre grad straffer en religiøs politiker enn det en troende velger har motvilje mot en som ikke tror.
La meg si noe som mange troende nok vil finne provoserende. En god el troende ser på ikke-troende med skepsis, som noen «andre». Felles tro/religion er en viktig markør for samhold og identitet.
Noe av grunnen til dette ligger nettopp i det usannsynlige i det man tror på. For troen skjer i fellesskap. Man er ikke den eneste som, eksempelvis, tror på Jesu oppstandelse fra de døde. Hadde man vært alene, ville det blitt kalt, med rette, en vrangforestilling. Men i felleskap blir det en religion, en «tro».
Og det er evnen religioner har til å skape fellesskap, og nettopp grenser mot de andre, de som ikke tror, som må ligge til grunn for den ernorme utbredelse religioner har hatt i menneskehetens utvikling. Alle kjente samfunn, primitive som avanserte, har hatt religion og/eller magiske ritualer.
Når man bekjenner seg til noe usannsynlig, og noe man vet andre i andre samfunn ikke tror på, markerer man sin lojalitet til gruppen. Slik sett er den lojaliteten man viser nesten proporsjonal med usannsynligheten av det man bekjenner seg til å tro på.
Fellesskap styrkes av å tilkjennegi sin tro på noe usannsynlig. Det viser at du er villig til å bedra deg selv, legge din egen logiske sans til side for å delta i fellesskapet.
Men de som da ikke tror, og som gir uttrykk for det, markere også at de har grenser for hvor langt de er villige til å gå for å underkaste seg det (religiøse) fellesskapet.
Man ser dette ikke minst i fremveksten av bokstavtro, salafistisk islam. Blant de som blir med i disse jihadistiske bevegelsene, er det et enormt samhold og villighet til å ofre seg for saken.
Kan dermed kristne og ikke-troende (ateistiske) konservative samarbeide i Vesten i dag? Kan de skape et fellesskap, eller er bruddet som skapes i synet på Jesus og det jødisk-kristne sannhetsinnhold og utspring eller ikke i en faktisk guddom noe som ligger der som en kronisk betennelse?
Jeg mener vi trenger å tenke mer over denne sammenhengen. De religiøse har hatt nærmest enerett på den ideologiske legitimeringen av konservatisme det siste tiåret. Ateistene har tiet stille, ikke gitt seg til kjenne eller anerkjent at det her er en elefant i rommet.
Etter min klare overbevisning er ikke anerkjennelse av det å ta ansvar, ha orden, disiplin og få barn som man oppdrar og sørger for noe som ikke kan forankres uten henvisning til en religiøs, hellig tilstand og ønsket og befalingen fra en guddommelig autoritet.
Vi finner nok eksempler fra den biologiske realiteten vi er en del av, vår psyke og hormonelle insentiv- og belønningssystem til å foreskrive en slik atferd. Jordan Peterson har også fortalt at det unge menn sier til ham at de fikk ut av hans populære bok om livets tolv regler var å ta ansvar. Med opplevelsen av å ta og ha ansvar, springer velvære for en mann. Han føler seg nyttig. Det gir blant annet en lykkefølelse fra utløsningen av hormonet dopamin. Testosteronnivået stiger.
Vi kan også forstå på et logisk grunnlag at et samfunn der man har disiplin, kan utsette nytelse og gjøre hardt arbeid systematisk og over tid, vil oppnå mer enn et samfunn av korttenkte hedonister.
Det er selvfølgelig ikke uten grunn av forestillingen om et «folk», nasjonen, skjøt fart nokså parallelt med at den kristne tro mistet grepet over den vestlige psyke i takt med opplysningstiden og den vitenskapelige revolusjon fra 1700-tallet og frem.
Innebærer det en «innrømmelse» av at en gruppe mennesker, for å være effektive som et produktivt og konkurransedyktig samfunn, må ha en illusjon å samle seg rundt, og at forestillingen om nasjonen i bunn og grunn bare er et substitutt for underkastelsen for en gud? Med nasjonalismen underkaster man seg en nasjon, et «forestilt fellesskap».
Muligens.
Det er ikke uten grunn at nasjonalismen er konservatismens andre stolbein.
Men det jeg her vil ta til orde for, er en kritisk tilnærming også til nasjonalismen og dens til dels illusoriske opphav og idehistorie. Hvis vi ikke kan etablere en fullstendig intellektuelt ærlig «konservatisme» uten henvisning til sosiale illusjoner, er det, i mangel av et mer presist ord, trist.
Jeg skal ikke gjøre denne innledende teksten lengre enn den pedagogisk bør være. Noe bør slik sett overlates til senere resonnementer. Men etter min mening er den konservative bevegelsen i Vesten overmoden for en debatt som ikke er redd for å støte de kristne vekk, eller bli støtt vekk fra dem, men som slipper seg selv fri i en åpen intellektuell utforskning og formidling av hvorfor ansvar, oppofrelse, bidrag over konsum, arbeid, disiplin, anerkjennelse av kjønnsforskjeller, betydning av familie og relasjoner er viktig.
Og det selv om det ikke er del av en hellig orden som vi av den grunn må underkaste oss.
Å henvise til en guddommelig autoritet, som også kunne straffe, var åpenbart effektivt for å for en befolkning til å handle selvoppofrende og i takt. Men det er rett og slett ikke mulige å skru klokka tilbake til en tid da vi visste så lite om universet og livet at det var mulig for flertallet å tro på de fremkomne religiøse tradisjoner.
Den sekulære, ateistiske ånden er ute flasken. Den kommer aldri tilbake igjen for godt.
Herunder ligger det også at det er fullt mulig å leve et lykkelig liv uten å ha en religiøs tro. Ja, etter min mening er det et mer fullkomment intellektuelt liv.
Å skulle ta til orde for å prente illusjoner inn i folk for å oppnå et kollektivt resultat, er ikke noe et menneskevennlig sinn kan være bekjent av.
