Kan man være kristen uten å tro på Gud?
Denne kommentaren av Frihetsforbundets styreleder Helge Lurås sto også på trykk på iNyheter.
Det er ingen motsetning mellom å anerkjenne den betydelige påvirkning den kristne tro og dens institusjonelle representasjon i Kirken har hatt i Vesten, mens man samtidig mener at troen som sådan neppe er «sann».
I essayet «Er Gud og den kristne tro nødvendig for en konservativ bevegelse i Vesten?» kommenterte jeg kristendommens og gudstroens rolle for den konservative bevegelsen i Vesten i dag.
Er det mulig å være ateist og samtidig konservativ?
Artikkelen har allerede avstedkommet mer enn 600 kommentarer. I tillegg har jeg fått flere kommentarer rettet til meg på epost. Ikke overraskende skapte temaet engasjement.
Interessen for temaet muliggjør en ytterligere klargjøring. Ja, mer enn én klargjøring vil komme i fremtiden, for det er et omfattende tema: Hvilken rolle kristendommen har spilt for vår moralske, politiske og intellektuelle kultur. Og hva det innebærer i fortsettelsen.
Jeg mener ikke med min egen mangel på overbevisning om sannhetensgehalten i Kristendommens sentrale tese om en allmektig skaper med et utvalgt folk, en arevesynd, en «sønn» som ble sendt ned til menneskene i form av Jesus og et «drama» som utvikler seg med Jesu tilbakekomst, dommedag og et «himmelrike» å si at ikke dette troskomplekset har hatt en betydelig innflytelse på Vesten og Norge idag, og også på den jeg er.
Vesten er i høyeste grad en kristen kultur. Man kan også si at vi, og jeg, er kulturkristne uansett om vi ikke tror på Gud i den kristne forstand.
I hvor stor grad kristendommen sett opp mot andre innflytelser, som den indoeuropeiske, romerske, og greske har påvirket oss, strides de lærde om. Jeg heller i retning av at denne betydningen fra kristendommen er betydelig, i tråd med det historikeren Tom Holland forfekter i boken «Dominion».
Det budskapet som kom ut av fortellingene i Det nye testamentet om Jesus, hvor innflytelsen fra apostelen Paulus er sentralt, har formet Vesten, og verden, på dyptgripende måter.
Det var radikale budskap. Gud lot sin egen «sønn» bli ydmyket og drept ved korsfestelse, den romerske straffen forbeholdt en slave. Han sto også opp fra og overvant selveste døden. Gud tok ved dette også en menneskelig form. Avstanden mellom det guddommelige og det menneskelige ble forkortet.
Jesus radbrakk det jødiske presteskapet og beskyldte dem for overtro og avgudsdyrkelse. Han var en revolusjonær. Med et slikt forbilde, har Vesten blitt gitt en dynamikk der kritikk av det bestående, og radikal endring basert på kritikk av det bestående er akseptert fra høyeste hold.
Og det er ikke heller tilfeldig hvem som gjør opprør og mot hvem. Det er de undertrykte, de svake, som gjør opprør mot de sterke, etablissmentet. «Det er vanskeligere for en kamel å gå gjennom et nåløye, enn for en rik å komme inn i Guds rike» (Matteus 19:23-24).
Med det kristne oppgjøret med jødedommens dogmatikk, ble endring og progressivt fremskritt en oppgradert faktor. Det ble spesielt tydelig med den protestantiske reformasjonen. I god kristen ånd, gjorde man et nytt oppgjør med et overtroisk religiøst etablissement, det katolske/pavekirken.
Det var et oppgjør Jesus hadde gjort, det var det Luther også gjorde.
Med protestantismen ble avstanden mellom mennesker og det guddommelige enda kortere. Gjennom den hellige ånd kunne man lese Guds vilje i sitt eget hjerte. Bibelen var et historisk dokument, ingen bokstavelig rettledning som «fanget» mennesket i en bestemt tolkning.
Endringsvillighet, sanksjonert religiøst, er trolig nokså unikt vestlig, kristent. I det minste i sin intensitet.
I mye av tradisjonell vestlig historieskriving fra Opplysningstiden (1700-tallet) og frem er vestlige «fremskritt» knyttet til en angivelig gjenoppdagelse av gresk filosofi og kultur med Renessansen. Med opplysningstiden var det ikke bare et radikalt oppgjør med et visst kristent (religiøst) presteskap som sto på det radikale, revolusjonære programmet. Det var et oppgjør med religion som sådan.
Tom Holland mener opplysningstidens intellektuelt revolusjonære ateister dermed hadde en interesse av å bagatellisere kristendommens innflytelse og overvurdere og separere ut de romerske og greske antikke elementene. For opplysningstidens filosofer ble kristendommen en mørketid: Den mørke middelalderen.
Men som Holland sier: Opplysningstidens ateistiske oppgjør med den kristne tro var kristen. I den forstand at selve oppgjøret med det etablerte og kravet og ønsket om å rive det ned, i en dyp forstand var det den kristne fortelling med Jesus inspirerte til og legitimerte. Vestlige humanister er ikke mulig å tenke seg uten den kristne nnflytelse og dets verdier.
Holland kommer sine kritikere imøte med å erkjenne at kristendommen ikke oppsto i et vakuum. Jesus, apostelen Paulus, og majoriteten av de første kristne (i mer enn hundre år) var opprinnelig jøder. Det gamle testamentet er den hebraiske bibel. Jødedommen utviklet seg i en persisk kulturkrets. Grekerne hadde allerede lagt sin innflytelse med erobringene av Alexander den store, og skapt en Hellenistisk kultur som jødedommen og senere kristendommen svømte i. Og Romerriket strakte seg utover Israels grenser mot øst da Jesus levde.
I jødedommen var det allerede en tradisjon for å ødelegge idoler og beskylde hverandre for avgudsdyrkelse, å mene at eliten var korrupt og at man var på en umoralsk og ugudelig vei. Jesus var slik sett ikke en ugjennkjennbar profet i jødenes tradisjon.
Apostelen Paulus’ og dermed kristendommens universalisme er forståelig kun i sin kulturelle, romerske kontekst, som eksempelvis «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke træl eller fri, her er ikke mann og kvinne; for I er alle én i Kristus Jesus.» (Galaterne 3:28).
Fra de greske «stoikerne» som levde 300 år tidligere kan Paulus ha hentet mye av den kristne omtanken for de svake. Som det heter i Store norske leksikon.
«I stoisk filosofi møter vi også ideen om menneskeslektens enhet. Det er atskillige overensstemmelser mellom den stoiske og den kristne moral. Kristendommen og stoisismen deler blant annet troen på én gud eller guddommelig årsak (logos), vektleggingen av å granske sine egne motivasjoner og handlinger, og et ideal om omsorg for medmennesker.»
Jødedommen er partikulær, forbeholdt de som er født inn i en jødiske stamme. Kristendommen, som islam senere, er en åpen religion som gjør universelle krav.
Slavemoral-sosialisme?
Friedrich Nietzsche (1844-1900) så med forakt på kristendommen som en slavemoral. Tom Holland mener, i likhet med mange andre, at kommunismen og sosialismen fundamentalt sett er kristne ideer. Den opphøyer de som ikke har, de fattige og taler om omfordeling.
Fokuset på menneskeverd og menneskerettigheter springer fra den helliggjøringen av mennesket som springer fra ideen om gud som ble menneske – Jesus – og som vasket våre synder vekk. Anti-slaveriet og senere anti-rasismen var i sin tid radikale ideer som oppsto i den kristent påvirkede verden.
At «venstresiden» og dens ideologer fra opplysningstiden og frem ofte var ateister, ikke-troende, som så på Kirken som bakstreversk, tar ikke bort det faktum at venstresidens ideer er fullt ut kristne i sin opprinnelse. Det er ikke noe absurd ved en kristen sosialist.
I dagens høyrevridde konservatisme blir gjerne sosialismen og venstresiden sett på som dens radikale motsats. Men etter Hollands analyse, er det er paradoks. For venstresidens fokus på fordeling, rettferdighet, den svake og kritikk av makthaverne og kravet om «revolusjon» er gjennomsyret av kristne innflytelser.
De venstrevridde prøver gjerne å klistre fascismen og nazismen til høyresiden. Det snakkes i USA om Trump som en fascist, eller den nye Hitler. Samtidig er Trumps velgermasse i stor grad troende kristne, evangelikalske kristne. Og for fascistene i Europa på 1920-tallet og frem var kristendommen noe de foraktet. De var snarere av den oppfatning, lik Nietzsche, at kristendommen var uttrykk for en unaturlig «hyllest» av det svake, av slaven. Mens de selv ønsket en gjenfødelse av det de oppfattet som det romerske, aristokratiske og indoeuropeiske ideal der hierarki, orden og makt ble hyllet.
Snarere enn den svake.
De færreste av oss tenker over hvor verdiene våre kommer fra. Det er som havet fisken svømmer i, sier Holland. Man tar det for gitt, og det er samtidig livsbetingelsene.
Men det er verdt å av og til stikke hodet opp av vannet og tenke over hvor vi befinner oss idehistorisk og kulturelt. For er det ikke slik at vi kan gjenkjenne mye av den samme dynamikken som har gjentatt seg mange ganger i den vestlige historien?
Også nå har vi mennesker som mener eliten/etablissementet er korrupt, umoralske og dyrker avguder (LGBTQ). Både høyresiden og venstresiden hevder seg å tale den vanlige manns, folkets sak mot en elite. Begge sider har krefter som er, som de første kristne, «populister».
Står vi i fare for å overtolke kristendommens innflytelse? Kanskje. For på høyresiden idag finner vi også idealer og verdier som noen nok for noen tiår siden mer ville forbinde med det aristokratiske, indoeuropeiske. Det å være ridderlig, ta ansvar, ofre seg, slik Jordan Peterson tar til orde for.
Men heller ikke disse verdiene er fremmed i kristendommen. Jesus gjorde det ultimate offer. Svært mange tidlige kristne i Romerriket ble martyrer for sin tro og sine samfunn.
En «kristen» ateist
På en måte kan det forvirre å bruke begrepet «kulturkristen» eller «kristen ateist». For som jeg skrev i det innledende essayet, er det en betydelig forskjell på det å tro på sannheten i det kristne budskap om Jesus som Guds sønn, oppstandelsen fra det døde og evig liv og det å ikke tro på det.
Noen i kommentarfeltet har forstått meg dit hen i beskrivelsen av det å være ateist som at man påstår seg å vite sikkert at ingen skaper finnes og at man «tror» på Big Bang. Men i mitt tilfelle er ateismen mer en avvisning av de etablerte religiøse fortellingene, inkludert den/de kristne. Det er ikke mulig å avvise at det kan finnes en «skaper», for ekesempel «noe» som var før eller startet dette universet.
Men det en ateist ofte vil avvise, er at det av alle mulige fortellinger virker særlig overbevisende at det konkrete «dramaet» med jødene, Jesus, oppstandelsen osv, eller for den skyld at erkeengelen Gabriel skulle ha snakket til Muhammed i Arabia på 600-tallet, skulle medføre riktighet.
Muligens er da agnistiker et bedre begrep enn ateist.
Men at man i en slik forstand er ateist/agnostiker betyr ikke at man ikke anerkjenner kristendommens innflytelse, og ei heller at man ikke både har og er takknemlig for de verdiene som kristendommen brakte inn eller styrket og videreutviklet.
Man kan synes at alle, eller noen av de kristne verdiene er bra og bør fremmes, selv om man ikke selv tror at Gud sendte sin sønn Jesus til menneskene og at han lot ham stå opp fra de døde.
Jeg skal senere ta mer for meg hva det etter mitt syn innebærer å være ateist/agnostiker vs. troende og hva som skiller og er felles.
