Blog

Jo, ytringsfrihet er en humanistisk verdi – og den har vært under press de siste ti årene

Vi traff en nerve.

Nå som vi står ved siste etappe av en årelang prosess for å bli registrert som livssynssamfunn etter Trossamfunnsloven og å få den samme rett på tilskudd på vegne av våre medlemmer som andre av de mer enn 700 tros- og livssynssamfunnene som er registrert, er det på tide å gjøre opp status. For mest sannsynlig tvinges vi til å gå til søksmål mot Staten for å oppnå våre rettigheter etter loven.

Det vil dermed være opp til domstolene å avgjøre hvem som har retten på sin side.

Vi stiftet Ytringsforhetsforbundet i 2018 og registrerte oss som et humanistisk livssynsamfunn. Den gang var det er krav til at livssynssamfunn skulle ha minimum 500 medlemmer som oppga fullt personnummer for å bli registrert. Det gjorde grensen uoverkommelig for mange. Men Ytringsfrihetsforbundet klarte det. Vi fikk 2500 medlemmer og 600 støttemedlemmer i løpet av kort tid.

Vi søkte dermed til Statsforvalteren om å bli registrert i 2019.

Hva var det som gjorde at vi fikk så mange medlemmer?

Vi traff en nerve. Folk kjente seg igjen i budskapet vårt og det vi la vekt på.

I 2018 var vi i en samfunnsfase der folk følte at nettet strammet seg til rundt dem. Både kjente og mindre kjente personer ble kastet ut fra Facebook, Twitter, Instagram og YouTube for ting de hadde skrevet og delt. Poster ble tatt ned uten forklaring. Ulike «faktasjekk»-organisasjoner ble opprettet i vestlige land, inkludert i Norge. «Fake news» ble sagt å skulle bekjempes, men hvem definerte hva som var fake?

Hatytringslovene ble utvidet.

Vi vet nå mer om hva som faktisk foregikk, og i en del tilfeller foregår fortsatt. Vi vet det på grunn av at Elon Musk kjøpte Twitter i 2022 og lot journalister gå gjennom korrespondansen som avdekket amerikanske myndigheters press for å sensurere innhold. Senere har Mark Zuckerberg fortalt Kongressen om det press Meta (Facebook og Instagram) ble utsatt for. Han har beklaget at de ga etter for presset.

Amerikaneren Mike Benz, som har jobbet i den amerikanske administrasjonen under Trump, går nå sin rundgang hos store podkastverter som Tucker Carlson, The Shawn Ryan Show og PBD. Benz sin teori er at de etablerte kreftene i det han kaller «the blob» så valgseirene til Brexit og Donald Trump i 2016 som utslag av en populisme de mente var en trussel.

Vi husker nå hvordan sosiale medier og såkalt «fake news» ble gitt skylden for Brexit og Trumps seire. Dermed måtte de «gode kreftene» sørge for at innhold de selv var uenig i måtte undertrykkes. Vår hjemlige Gro Harlem Brundtland sa så presist på vegne at de etablerte kreftene: «Vi har ikke lenger kontroll på det folk blir fortalt».

Men den kontrollen forsøkte de å gjenopprette.

Det var dette vi merket utover i 2017 og 2018. Vår ytringsfrihet var truet. Og ytringsfriheten anerkjente vi som en helt sentral og nødvendig verdi i for vestlig sivilisasjon. Det var ytringsfriheten som i sin tid brøt opp de religiøse monopolene på sannheten blant annet.

Det var ytringsfriheten som ga oss vitenskap. Som ga oss demokrati. Som banet vei for humanisme og insisteringen på hvert menneskes ukrenkelige og sekulære verdi.

Det var denne felles erkjennelsen som forente de som meldte seg inn i Ytringsfrihetsforbundet. At verdiene våre var truet. De humanistiske verdiene våre. Mike Benz kaller det som vokste frem det «sensurindustrielle kompleks». Mens State Department og USAID og CIA tidligere jobbet for å åpne opp ikke-vestlige samfunn i den tro at åpenhet, ytringsfrihet og demokrati var verdier som fremmet vestlige interesser, begynte de fra 2016 å finansiere organisasjoner i og utenfor USA som drev med «faktasjekk» og moderering, altså i praksis sensur.

De finansierte også et utall studier på universiteter i USA og andre steder som fokusere på nettopp å styre den offentlige samtalen på sosiale medier. Det har i seg selv skapt et kompleks av mennesker som har sin inntekt knyttet opp til dette sensurfenomenet, derav navnet det «sensurindustrielle kompleks».

Vi som stiftet Ytringsfrihetsforbundet opplevde ikke at det var noen andre krefter som ivaretok disse interessene og som var foreninger vi kunne kjenne oss igjen i. Ut av dette skapte vi et fellesskap. Folk følte at de var med på noe felles ved å melde seg inn i Ytringsfrihetsforbundet. Slik sett var og er vi det sosiologien vil kalle et «innbilt» fellesskap. Vi føler dette fellesskapet.

Andre humanistiske livssynssamfunn var ikke noe alternativ for oss. Den dominerende aktøren er Human-Etisk Forbund (HEF) med sine 140.000 medlemmer. De sprang i sin tid ut av den politiske venstresiden og deres kamp mot kristendommen. HEF var om mulig en aktør som nå rommet prominte ansatte som tok til orde for sensur og det å kaste folk ut fra sosiale medier.

Altså det motsatte av det Ytringsfrihetsforbundet sto for.

Vi hadde ingen illusjoner om at vår kamp kom til å bli lett. For det er statens apparat som bestemmer hvem som blir registrert som tros- og livssynssamfunn.

Og Statsforvalterens første svar til oss var et avslag, begrunnet hovedsakelig i at det å være opptatt av ytringsfrihet ikke er et livssyn.

Men det hevdet vi heller aldri. Vår argumentasjon var at ytringsfrihet var en forutsetning for vårt livssyn, som var humanisme. Vi klaget på avslaget til Barne- og familiedepartementet (BFD), men de argumentert på samme måte.

Og de erklærte simpelthen uten videre med en formulering hentet fra forarbeidene til trossamfunnsloven om at 1) vi ikke hadde et «sammenhengende syn på menneskets plass i tilværelsen og sentrale etiske spørsmål.» og 2) at våre aktiviteter ikke var «felles utøvelse av livssyn».

Men staten handlet aldri god tro, og andre krefter begynte også sin kampanje mot oss. HEF ønsket ikke sitt monopol på humanisme i Norge brutt opp av Ytringsfrihetsforbundet.

Vi kunne valgt å møte Statens aktive motarbeidelse med å insistere på vårt standpunkt og la det gå til søksmål og domstolene med en gang, Men vi valgte en annen strategi.

Vi valgte å anta at staten handlet etter loven og i god tro og bare trengte å se solid argumentasjon samt tilpasningsevne fra vår side. For forskriftene og loven er absolutt uklar og er også klar på si egen uklarhet. Det heter blant annet i (Prop. 130 L (2018 – 2019, s. 133):

«Lovgivningen har tidligere ikke inneholdt noen eksplisitt definisjon av begrepene «trossamfunn» og «livssynssamfunn», og forvaltningen har vært basert på en alminnelig forståelse av begrepene og på veiledning i de tidligere lovenes forarbeider. Etter departementets syn er det likevel grunn til at den nye loven et stykke på vei angir hva den legger i hovedbegrepene «trossamfunn» og «livssynssamfunn». Både kontroll-, forutsigbarhets- og likebehandlingshensyn tilsier at loven bygger på en beskrivelse av hva henholdsvis tros- og livssynssamfunn er. Samtidig er det åpenbart krevende å skulle legaldefinere både disse størrelsene og de grunnleggende begrepene «religion» og «livssyn».

Loven bør derfor ikke legge opp til at forvaltningen skal gå langt i å vurdere innholdet i en tro eller et livssyn. Da vil en fort kunne utfordre tros- og livssynssamfunnenes tros- og livssynsfrihet. Definisjonen i loven bør i stedet, og i tråd med formålet med loven, legge vekt på felles utøvelse av tro og livssyn i praksis. I tråd med dette har departementet, sammenlignet med forslaget som ble sendt på høring, justert og forenklet forslaget til definisjoner i § 1. De nye legaldefinisjonene tar i hovedsak sikte på å videreføre gjeldende rett.»

Det som her står er jo at det er vanskelig å definere hva et livssynssamfunn er, og vi har derfor latt denne tvilen komme vår tvil om statens intensjoner for oss til gode. Så for hver innsigelse Staten har gitt om hvorfor vi ikke er et livssynssamfunn, har vi klargjort, forklart og også justert formuleringer som staten etter vår oppfatning har misforstått, om den misforståelsen er overlagt eller i god tro.

Vi endret blant annet forbundets navn fra Ytringsfrihetsforbundet til Frihetsforbundet i 2020. Vi justerte også beskrivelsen av livssynet samt vedtektene.

Vi søkte på nytt i 2020, i 2021 og 2022 (som den nåværende klagen er basert på). Vi har også søkt for 2023, men den søknaden er i bero av den nåværende klageprosessen som ligger hos BFD for endelig vedtak.

For hver runde med søknad, avslag fra Statsforvalteren, klage fra Frihetsforbundet til BFD, anmodninger om svar på tilleggsspørsmål og tilsvar fra vår side så har vi forklart hvordan staten har feiltolket både oss og sitt eget regelvert og vi har justert tekster for å fjerne de uklarheten som eventuelt kunne forklare statens innsigelser. Og hver gang har det kommet opp nye innsigelser fra staten.

Prosessen har etterlatt oss med det inntrykk at statens byråkrater har bestemt seg for at vi ikke skal bli registrert. Uansett hva vi sier, gjør og hvordan vi søker å tilpasse oss de vilkårlige kravene staten setter.

Staten forskjellsbehandler oss eklatant. Med tanke på at lovens forarbeider snakker om å «legge vekt på felles utøvelse av tro og livssyn i praksis.»

I Frihetsforbundets tilfelle har vi jo så vel blitt utsatt for at staten hevder vi ikke har et livssyn og derved heller ikke noe å utøve. Til en motvillig aksept av at vi er humanister og at det er et livssyn, til at vi ikke utøver det i praksis. De har da både hevdet at debatter vi har arrangert for medlemmer hadde temaer som enhver politisk sammenslutning kunne ha, til å underkjenne måter vi tilpasset oss pandemitiltakene fra myndighetene fra 2020-22 hvor man jo ikke kunne samles.

Når vi arrangerte digitale møter med hundre deltakere over Zoom fikk vi til svar at man måtte møtes fysisk for at det skulle telle. Og når vi arrangerte turer ute i friluft, fikk vi til svar at de vanskelig kunne se at det var livssynsrelevant å gå tur.

Når vi i mars i år påpekte til BFD fra Human-Etisk Forbunds egen hjemmeside at deres aktiviteter aldri hadde livssynsinnhold men snarere dreide seg om innebandy, bridgekvelder, kortspill og kinobesøk, fikk vi naturligvis ikke noen innrømmende respons på det. Vi får se hvordan det har sunket inn nå som de skriver på avslaget vi venter skal komme.

Og når det gjelder opptattheten vår av ytringsfrihet, er det påfallende hvordan staten har freidighet nok til å bruke dette som et argument for at vi ikke skal kunne registreres som et livssynssamfunn og få statsstøtte.

Tenk det! Staten bruker vår opptatthet av en så sentral verdi i et demokrati som ytringsfriheten som en begrunnelse for avslag og at vi ikke har et livssyn.

Og det er ikke bare i demokratiet ytringsfriheten anses som viktig. Alle kjente verk om humanisme inneholder påpekninger av hvor sentral ytringsfriheten er som verdi.

Og det har vi gjentatte ganger eksemplifisert overfor staten. Senest nå i vårt tilsvar i oktober der vi ikke trengte lete lenger enn til Human-Etisk Forbunds hjemmesider for å finne følgende:

«Ytringsfriheten er også en fundamental humanistisk verdi i seg selv. Det er en forutsetning for at vi skal kunne prøve ut våre meninger i en fri og åpen debatt – og slik finne ut om holdningene, verdiene og meningene våre tåler kritisk granskning.»

Men når vi reflekterer over hvordan sentrale krefter i vestlige land, inkludert de som er representert i statlige organer, har reagert mot ytringsfriheten og for sensur siden 2016, så gir kanskje Statsforvalterens og BFDs motstand mot Ytringsfrihetsforbundet/Frihetsforbundet mening likevel.

Sentrale miljøer i vårt eget samfunn ser ikke lenger ytringsfriheten som en sentral verdi. De ser det som en trussel.

Hva er fellesskapet og hvordan kan aktiviteter forventes å være i et livssynssamfunn?

De utvalg som har vært nedsatt for å se på tros- og livssynsfeltet har ikke klart å komme opp med noe legaldefinisjon på hva et livssyn er. Det er mye vanskeligere enn å definere religioner, som har det til felles at de bekjenner seg til en tro på usynlige, overnaturlige guder. Deres aktivitet blir da å tilkjennegi at man tror på dette «fantastiske» eller tilber det.

Herunder er det også slik at det er mer krevende å tro enn å ikke tro, kan man kanskje si. Man blir mer avhengig av å delta med andre for å bekrefte sin tro (fordi den er ulogisk og vanskelig å tro på uten at andre bekrefter at de også tror).

For ateister, som de fleste humanister er, så blir det i et sekulært samfunn der flertallet ikke tror på guder, ikke så krevende å ikke tro. Man får det så å si bekreftet til daglig. Humanister vil nok derfor ikke ha det samme behovet for å møtes og snakke om det faktum at de ikke tror. Det er nok det HEFs aktivitetsliste også gjenspeiler.

Men det kan likevel være betydningsfullt og endog en trøst for folk å gjøre noe sammen med andre man vet tenker om de eksistensielle forhold på samme måte som en selv. Inkludert, som i vårt tilfelle, å vite at det er andre som deler en bekymring for at ytringsfriheten og derved humanisme ikke kan tas for gitt.

Vi mener selv den mentale øvelsen og trøsten som ligger i å vite at man er med i Frihetsforbundet er en aktiv handling og en utøvelse av ens livssyn.

Det er ingen tvil om at vi traff en nerve i 2018 når vi lanserte Ytringsfrihetsforbundet. Folk var opptatt av det, og de meldte seg eksplisitt inn i det de oppfattet som et livssynsforbund.

Staten har således ingen rett til å gå inn og definere oss som noe annet enn det vi selv mener. Og vi har nå også gjort endringer i god tro for å ha en saklig dialog med staten og ikke ta det direkte til domstolene som vi kunne gjort i 2021.

Når det gjelder ytringsfriheten og måten den er under press på, så har det endret seg noe siden 2018. Som Mike Benz også sier, har Elon Musks overtakelse av Twitter / X åpnet opp ikke bare X for friere tale, men også Facebook. Det er slik sett ikke like «ille» som det var i 2018.

Men som Benz også sier, har ikke de sensurindustrielle kompleks gitt opp eller forsvunnet. Disse kreftene, inkludert de som kommer fra «the blob» i USA, finansierer fortsatt sensurforsøk i andre, inkludert i EU og den siste tiden som man ser i kampene mellom X og en aktivistisk dommer i Brasil.

Slik sett kommer ikke Frihetsforbundets og våre medlemmers opptatthet av ytringsfriheten til å bli borte. Vi kjemper for denne sentrale verdier og ser også frem til å høre statens argumentasjoner overfor norske domstoler for at en opptatthet av sentral humanistisk verdi som ytringsfrihet skulle diskvalifisere noen fra å bli registrert som livssynsamfunn og ha rett på tilskudd for sine medlemmer.

Vi har nådd en dystopisk virkelighet om vi skulle ende med å oppleve at statens jurister faktisk prosederer på det.