«Meningskrisen»
I 1882 skrev den tyske filosofen Friedrich Nietzsche at «Gud er død».
I aforisme 125, kjent som «Den gale mannen» i boken «Den glade vitenskap», beskriver Nietzsche hvordan en gal mann løper rundt med en lykt midt på dagen og roper at «Gud er død» og «vi har drept ham».
Filosofens påstand var en metafor for sekulariseringen i Europa og tapet av religiøs tro som en dominerende kraft i samfunnet.
Selv om han selv neppe sa det ordrett slik, blir teologen C.K. Chesterton gjerne attriubert ordtaket “When a man stops believing in God, he doesn’t then believe in nothing, he believes in anything”.
På norsk: «Den første effekten av å ikke tro på Gud er at man begynner å tro på hva som helst.»
Begge deler er sant og en passende beskrivelse og forklaring på visse aspekter av de siste 150 år i Vesten.
Psykologiprofessor John Vervaeke har pekt på en såkalt «meningskrise» i Vesten.
Han beskriver en bred kulturell og eksistensiell utfordring i moderne samfunn, der mange mennesker opplever en mangel på mening i livet. Hva nå det enn måtte bety.
Dette fenomenet er knyttet til tapet av tradisjonelle rammer for mening, som religion, i kombinasjon med kompleksiteten i moderne liv.
Vervaeke argumenterer blant annet i YouTube-serien «Awakening from the Meaning Crisis« for at forvitrelsen av religiøs tro og nasjonale fellesskap har etterlatt et tomrom som mange forsøker å fylle med alternativer, uten disse alternativene gir ikke samme dybde eller stabilitet.
Han mener vi står overfor en «relevanskrise», der mennesker sliter med å skille mellom hva som virkelig er viktig og meningsfullt, og hva som bare er støy eller distraksjon. Dette kan føre til en følelse av overveldelse og apati, hevder han.
Meningskrisen er nært knyttet til økningen i psykiske helseproblemer som angst, depresjon og ensomhet. Vervaeke mener at dette ofte handler om en følelse av avkobling fra noe større enn en selv, samt mangel på tilhørighet og formål.
Teknologi og sosiale medier har forsterket meningskrisen ved å tilby raske, overfladiske belønninger i stedet for dypere, langsiktig mening. Dette kan føre til en fragmentering av oppmerksomhet og en følelse av eksistensiell tomhet, mener Vervaeke.
Evolusjon, Gud, Mening
Vervaeke ser mennesket i en evolusjonær ramme. Vi har overlevd og vært suksessfull fordi vi har evnet å samarbeide, noe som også innebærer en evne til å ofre noe for et fellesskap.
I ytterste instans har mange vært villig til å ofre livet for nære familiemedlemmer, noe som kan gi mening i en kontekst av å bringe sine egne gener videre. Men man finner også villighet til å ofre livet for en mer abstrakt felles enhet, som en nasjon eller et religiøst fellesskap.
Vervaeke ser disse egenskapene som selektert av evolusjon. De finnes fordi de var nyttige.
Min egen vurdering av dette er at det en del troende religiøse ser som indikasjoner på noe faktisk guddommelig, lar seg uavhengig forklare som selekterte egenskaper. Jordan Peterson begår, etter min mening, den samme kortslutningen om psykiske behov som uttrykk for noe faktisk guddommelig.
Det har vært fordelaktig for ens overlevelse at man har søkt etter, og akseptert/trodd, på en hensikt og mening, inkludert en mening for ens egen gruppe. Slik mening gir religion og troen på gud(er). Som del av dette gir det også forklaring til en selektert egenskap for å tro på autoriteter, ikke minst de man møter som barn.
Som Vervaeke sier i en podkast med Tom Bilyeu, så vil 80-85 prosent av de som vokser opp med hhv ateister og troende foreldre, nettopp bli ateister eller troende selv.
Det er også selektert i oss en evne til å akseptere usannsynligheter og fantastiske forklaringer. I det minste så lenge de blir fortalt oss av autoriteter og knyttes til en inngruppe som vi er eller ønsker å være en del av.
Et slikt perspektiv på den menneskelige tilstand passer empirisk med det vi observerer i forrige og i dette århundret. Mange har pekt på likhetene mellom politiske ideologier som sosialisme/kommunisme og klimaengasjementet med religiøse bevegelser. Det er samhold innad i gruppene, fiendskap med de som ikke tror på samme ideologi. Man har sine autoriteter og man skyver vekk «kjettere».
Vervaeke og Bilyeu er videre enige om at tomheten og fraværet av fasttømrede trossystemer som Chesterton påpekte gjør folk tilbøyelig til å tro hva som helst. Herunder nevner de konspirasjonsteorier. De «fantastiske» elementene av disse konspirasjonsteoriene, som ofte vil innbære «skjulte» nettverk som nærmest har en usynlig karakter, ikke ulikt religion og overtro.
Igjen, at mennesker til alle tider har trodd på «ånder», guder og en skapt verden, er intet «bevis» på at de eksisterer. Det er tilstrekkelig å forklare det med at ideene har bidratt til en gruppes bedre overlevelse i kampen mot andre grupper. Tilbøyeligheten til å tro er en selektert psykologisk mekanisme.
Men hva betyr predisponeringen for å tro for dagens «meningskrise»?
Det er flere eksempler den siste tiden på tidligere ateister som kritiserer tomheten i det og som i ulike varianter bekjenner seg som nyreligiøse. Niall Fergusson er en av disse (sammen med sin ex-muslim kone Ayaan Hirsi Ali). Ifølge Fergusson har intet suksessfullt samfunn hatt et fravær av religion.
Men samtidig viser flere meningsundesøkelser at troen på gud, selv om nedgangen har stagnert noe, går ned. I Norge er det «bare» 21 prosent som kaller seg personlig kristne. 29 prosent sier de tro på Gud. Tallene er høyere i USA. Der tror 74 prosent på Gud, og 58 prosent på djevelen.
Det er ettter min mening lite sannsynlig at man kan reetablere dominans fra noen av de etablerte religionene i Vesten. Å tro eksempelvis på at det skjedde en jomfrufødsel i Midtøsten for 2000 år siden der «Guds sønn» ble sendt for å dø på et kors og senere sto opp fra de døde, krever for de fleste at man er innprentet det fra tidlig alder slik at trosstrukturen har etablert mønstre i hjernen. Slikt var lettere før, når ikke alskens andre narrativ og kunnskap var tilgjengelig.
I våre dager med all informasjon og underholding tilgjengelig, er det bare en av mange mulige fortellinger. Å skape et monopol for denne kristendommen, er etter min mening ikke mulig. Det er simpelthen en for «fantasisk» forklaring i et univers som vårt.
Nå om dagen har det endt med ulike versjoner der folk får dekket et psykologisk behov som er nedarvet, og det er jeg redd for at vi må leve med videre også. I fravær av én mer eller mindre felles tro (selv om det alltid har vært ulike versjoner også av kristendommen) vil det oppstå mange trossystemer, og folk vil tro på «hva som helst».
Humanismen, «troen på mennesket», er bare én slik versjon og et forsøk. Og den har vist seg utilstrekkelig som et mobiliserende alternativ for mer enn en liten minoritet.
Behovet for å tro er som sagt relatert til måten det knytter en gruppe mennesker sammen og motiverer enkeltindivider til å ofre seg for gruppen. Men som en effekt eller konsekvens av dette, skapes det en inngruppe- og utgruppedynamikk. Det er muligens det som er humanismens svakhet som mobilisator. Den postulerer hele menneskeheten som en gruppe.
Når det gjelder andre sekulære religioner, som politiske ideologier, har de hatt den effekt at de tidligere identitetsgruppene, som en nasjon med felles kirkestruktur, har brutt sammen i subgrupper med fiendskap seg i mellom. Det ser vi for eksempel i den vestlige identitetspolitikken og i «hatet» mellom venstre- og høyresiden, mellom klimaopptatte og dets energirealistiske motstandere eksempelvis.
Nettopp denne fragmenteringen av den historisk mest dominerende identitetsgruppen, som nasjonen, er nok årsaken til at en del politisk opptatte intellektuelle finner tilbake til og argumenterer for kristendommen som en nødvendighet for Vesten.
Men hvor dypt sitter egentlig deres tro? Kan en mann som Niall Fergusson med hånden på hjertet si at han tror på at Jesus sto opp fra de døde? Jordan Peterson har konsekvent nektet å svare på et slikt spørsmål. Og så er spørsmålet om det da er den samme troen som de som faktisk tror på dette, ifølge mange personlig kristne selv, sentrale dogmet om oppstandelsen. Kristendommen står og faller, mener mange, på at oppstandelsen faktisk skjedde.
Vervaeke peker på behovet for å utvikle nye praksiser og fellesskap som kan gjenopprette en følelse av mening. Dette inkluderer filosofisk refleksjon og meditative praksiser.
Men igjen, dette minner meg om fenomen som vi allerede har sett i Vesten, eksempelvis i nyreligiøsitet og fascinasjon med buddhisme. Men uten en historisk forankring, vil slikt bli flyktig og ikke minst mangfoldig.
Intellektualisme – rasjonalitet – mot
Etter min mening er det ingen vei utenom å la intellektet ta oss dit det måtte føre oss. Vi står overfor en kunnskapsrevolusjon der kunstig intelligens gir oss et redskap til å få ny innsikt. Med KI-robotene har vi en «samtalepartner» med tilgang til all verdens kollektiv innsikt. Vi kan spørre den om (nesten) hva som helst og faktisk få et svar.
I et slik teknologisk univers, virker det utenkelig å reetablere en med all respekt å melde temmelig fantastisk fortelling om en jødisk stammegud konvertert inn til en universell gud for alle mennesker gjennom en jomfrufødsel og oppstandelse i Midtøsten for 2000 år siden.
For deretter å aldri mer vise seg igjen for oss.
Jeg kjenner på meg selv at det er alldeles umulig å skulle skape et slikt selvbedrag. Uansett hvor god hensikten skulle være for «min» gruppe. Og jeg er neppe alene om det.
I Norge er det et flertall av oss som ikke tror på gud, og langt færre på en konkret forestilling om gud slik den protestantiske versjonen er.
Meningskrisen i Vesten er det nok ikke en rask løsning på.
