Slik oppsto religion
Tall fra undersøkelsen Norsk Monitor viser at 28 prosent av nordmenn sier de tror på Gud. Det er ned fra 52 prosent i 1985.
Vi vet ikke hva tallet ville vært i 1824, for to hundre år siden. Men la meg tippe at det var over 90 prosent. Noe har skjedd, ikke bare i Norge, men i store deler av den vestlige verden – og også i andre deler av verden utenom den islamske.
Grovt sett er det kritisk tenkning som har redusert gudstroen. Allerede i de greske bystatene har vi dokumentasjon på at man stilte sine gudsforestillinger i tvil. Men trolig har det funnets folk med skeptisk sinnelag ennå før det. Religiøse forestillinger har vært nokså konkrete og også varierte. Og når man møtte folk med en annen tro, som man vil ha gjort i de utstrakte handelsforbindelsen allerede for ti tusen år siden (om ikke også før istiden) så vil man ha møtt folk som trodde på noe annet.
I USA er troen på kristendommens gud langt mer bevart enn den er i Norge. 74 prosent av amerikanerne tror på Gud, og hele 58 prosent på djevelen. Nå som fraværet av tro på gud – i form av ateisme eller sterk tvil (agnostisisme) – har blitt så utbredt, kan man kanskje tenke seg at dette også samsvarer med en situasjon før religionene oppsto som oppfatninger blant mennesker.
Men muligens gikk religiøs tenkning hånd i hånd i utvilklingen av arten homo frem til homo sapiens.
Vi vet ikke når religion «oppsto». Men det man vet, er at alle kjente menneskesamfunn, også de som har eksistert som jeger- og sankersamfunn frem til nyere tid, og som moderne antropologer har kunnet studere og dokumentere, har hatt elementer av religiøs tenkning og ritualer forbundet ned sine tro (og overtro).
Nye studier har avdekket hvordan tro på overnaturlige vesener, ritualers rolle i å styrke samarbeid, og viktigheten av moralsk straffende guder har bidratt til menneskelige samfunns vekst og stabilitet.
Religionens utbredelse over hele verden tyder på en lang evolusjonær historie. Men detaljene om hvordan tidlig religiøsitet oppsto, og i hvilken rekkefølge forskjellige aspekter dukket opp, har vært uklare.
I den fagfellevurderte artikkelen «Hunter-Gatherers and the Origins of Religion» fra 2016 fremkommer en sammenliknende studie.
Man har imidlertid rekonstruert utviklingen av religiøs tro og praksiser hos tidlige moderne mennesker. Dette ble gjort ved å analysere et globalt utvalg av jeger-samlere og identifisere syv religiøse kjennetegn typisk for dem: animisme, tro på et liv etter døden, sjamanisme, forfedrekult, «høyere» guder, og tilbedelse av enten forfedre eller høyere guder som deltar i menneskelige affærer.
Forskere har brukt et såkalt tidskalibrert ‘supertre’ basert på publiserte fylogenetiske trær og språkklassifisering for å rekonstruere disse trossystemenes historiske utvikling.
Resultatene viser at animisme var den eldste religionsegenskapen, tilstede hos den siste felles stamfaren til dagens jeger-samlere. Dette støtter teorier om animismens fundamentale rolle. Troen på et liv etter døden, sjamanisme og forfedrekult fulgte etter.
Tidlige mennesker manglet tro på aktive forfedreånder eller høyere guder, noe som antyder en lang historie med egalitarisme i jeger-samlersamfunn. De fleste av de undersøkte kjennetegnene viser en sterk sammenheng, men ‘høyere guder’ skiller seg ut, noe som tyder på at troen på en enkelt skapergud kan oppstå uavhengig av andre religiøse aspekter.
Det antas nå at religion var medvirkende til den evolusjonære fordel anatomisk moderne mennesker hadde etter utvandringen fra Afrika for ca 70.000 år siden. Imidlertid er det vanskelig å peke på når tro på overnaturlige krefter oppsto. Man har funnet elementer av «ritualisert» atferd selv hos dyr, inkludert hos apearten bonobo.
Ritualer i form av gjentakende aktivitet gjort i fellesskap er kjent for å skape samhold, evolusjonært fordelaktig for flokkdyr. På et stadium vil ritualene ha blitt knyttet til forestllibnger og oppfatninger av mer kreativ art, noe som har utviklet det mot de forestillingene vi nå gjenkjenner som religion.
Også neandertalere begravde trolig sine døde. Hvorfor og hva de tenkte rundt det, vet vi ikke.
Animisme og religionenes opprinnelse
Animisme innebærer en tro på at alt levende, og i noen tilfeller også immaterielle timg steiner, elver og fjell, har en «sjel».
I psykologien forbindes ofte tro på overnaturlige vesener med vår evne til å tillegge andre intensjoner. Denne evnen til å forstå andres hensikter har vært avgjørende for vår overlevelse og er et resultat av naturlig seleksjon.
Animismen, troen på at alt har en ånd eller sjel, førte til at mange samfunn så for seg at disse åndene eksisterte i en annen dimensjon enn deres egen, synlige jordiske verden.
I noen samfunn oppsto en tro på at menneskelige sjeler eksisterte parallelt med vår fysiske verden, og fortsatte å eksistere i en annen dimensjon etter døden. Ikke alle animistiske samfunn hadde en slik trosforestilling, men mange utviklet det.
Et viktig skille igjen er hvorvidt man tror at denne «hinsidige» åndeverdenen påvirker den fysiske, sanselige verden eller ikke. De som trodde dette, utviklet ofte kulturer som dyrket forfedrene gjennom offerhandlinger og ritualer. Dette ble gjerne formidlet gjennom «sjamaner», mennesker med en antatt særlig «forbindelse» til åndeverdenen.
Sjamaner spilte/spiller viktige roller i de ritualene som nesten alltid finnes i samfunn som tror på sjeler, ånder og har en tro på at forfedre holder til i en egen sfære.
Det er argumenter for at de psykologiske mekanismene bak forfedrekulten også påvirker oppfatningen av abstrakte fellesskap som nasjoner og «folk». Dette kan tyde på at nasjonalisme kanskje har røtter i religiøse konsepter eller lignende psykologiske tendenser.
Troen på hjelp fra ånder og guder kan øke selvtilliten, som igjen kan forbedre styrke, utholdenhet og samhold. Som det sies, «tro kan flytte fjell».
Til slutt oppstod monoteismen, ideen om én enkelt gud, noe som sannsynligvis ikke er tilfeldig sammenfallende med utviklingen av store, sentraliserte statssamfunn. I denne forståelsen har politikk, materiell utvikling og religion (eller ideologi) utviklet seg i samspill med hverandre.
